Pionerene i Fredrikstad

Tekst og foto: Miriam Neegaard, først publisert i 7:p (3. utgave 2016)

Pårørendesenteret i Fredrikstad er et lavterskeltilbud der pårørende til mennesker med rusavhengighet eller psykiske lidelser kan henvende seg for sin egen del, helt uavhengig av hvor pasienten i familien mottar hjelp.

Mai Ida Synnes Haakafoss møter meg i det jeg går av bussen i Fredrikstad sentrum. Mai Ida er pårørendekoordinator, og en av ildsjelene bak satsningen på pårørende i Fredrikstad. Som et av få steder i landet kan Fredrikstad kommune skilte med et eget kommunalt pårørendesenter. Kommunen søkte tilskudd fra Helsedirektoratet under en satsning på pårørende med krevende omsorgsoppgaver, og fikk innvilget midler i 2015. Pårørendesenteret er organisert i virksomheten Friskliv og mestring; en virksomhet kommunen har utviklet med tanke på å støtte mennesker som står i belastninger og større helseutfordringer.

Det er mye som har skjedd i Fredrikstad i løpet av de siste ti årene på rusfeltet. For noen år siden ble det kjent at Fredrikstad er en av kommunene med høyest overdosedødsfall i Norge. Østfold ble trukket frem som et fylke der det hadde etablert seg tunge brukermiljøer, med sterk vekst av illegale rusmidler som hasj og amfetamin. Nå er Fredrikstad en av ni kommuner der Regjeringen retter en spesiell innsats for å satse på forebygging og på å bedre hjelpetilbudet til pårørende som har behov for bistand etter overdosedødsfall. Blant annet har Fredrikstad fått på plass et kommunalt kriseteam som trer inn ved overdosedødsfall, som også tilbyr hjelp til pårørende. Pårørendesenteret i Fredrikstad er også en del av kommunenes satsning på å ivareta etterlatte og pårørende, og så langt har tilbudet vært til stor hjelp for mange.

Pårørendesenteret i Fredrikstad er et lavterskeltilbud der pårørende til mennesker med rusavhengighet eller psykiske lidelser kan henvende seg for sin egen del, helt uavhengig av hvor pasienten i familien mottar hjelp. Tilbudet innebærer samtaler med veileder, livsstyrketrening og en åpen kafé der pårørende møtes for en uformell prat og for å bli kjent med andre pårørende. Ved siden av å være et støttetilbud gir Pårørendesenteret råd og veiledning om helsetjenester og rettigheter man har som pårørende og pasient. Videre arbeider Pårørendesenteret med å styrke og bruke det frivillige arbeidet på feltet, slik at det utvikles et tilbud som tilsvarer pårørendes behov.

Pårørendesenteret har også rolle som pådriver, og arbeider for å inspirere til et økt fokus på godt pårørendearbeid ute i kommunens virksomheter. «Vår holdning er at pårørende er en viktig teammedarbeider og bør både verdsettes som det og inkluderes som det. Det gjøres mye godt pårørendearbeid der ute, men arbeidet bør systematiseres i større grad. Det bør fokuseres mer på verdien av å inkludere pårørende», sier Mai Ida.

Vi spaserer noen meter nedover gaten til vi ankommer gamle Britannia Hotell. Her, i det ærverdige hotellet, som en gang var samlingspunkt for tilreisende gjester, har nå Pårørendesenteret i Fredrikstad kontor, sammen med flere andre kommunale hjelpeinstanser. «Vi startet med tilholdssted på Helsehuset i Fredrikstad, men flyttet hit i april», forteller Mai Ida. Vi går opp en lang trapp, og i inngangen til Pårørendesenteret møter vi den andre av ildsjelene som arbeider på pårørendesenteret, Thorstein Olaussen. Både Mai Ida og Thorstein er utdannet helsepersonell med mange års erfaring fra både spesialist- og kommunehelsetjeneste. I tillegg har de pårørendeerfaring.

Vi setter oss ned i en sofa, og jeg betrakter hyllene med informasjonsbrosjyrer som strekker seg opp mot taket. Atmosfæren er innbydende, og har definitivt sitt eget særpreg. Et moderne kontor i et lokale med eksteriørmessige detaljer, rosett i taket og en tiltalende takhøyde gir rommet et historisk og majestetisk preg.

«Vi har begge pårørendeerfaring som kommer godt med», sier Thorstein. «Mai Ida med datter i psykisk helsevern, og jeg med datter i kreft. Jeg har stor forståelse for de belastningene det medfører å være pårørende til noen i psykisk helse og rus. Det er annerledes enn å være pårørende til noen i somatikken. Begge deler er svært belastende, men det å være pårørende til en som er rusavhengig og alvorlig psykisk syk er for mange en sorgprosess som aldri tar slutt. Det er en rolle man aldri får fri fra, og innenfor et område der helsevesenet ikke har fulgt godt nok opp. Da er det for mange fint at det finnes et sted i kommunen der de bare kan komme å banke på døra når de har behov for det. Ved å ha et tett samarbeid mellom det offentlige og frivilligheten, og mellom fag- og brukerkompetanse vil pårørende kunne finne alt de trenger gjennom ett og samme sted.»

«Vi har hatt rundt 50 pårørende innom siden vi startet opp 1.april 2016, forteller Mai Ida. «Et stort flertall av de som kommer er foreldre som lever tett på psykisk syke og rusavhengige barn. Også søsken tar kontakt, noen av dem for sin egen del, andre for å be om hjelp til foreldre som har blitt handlingslammet av et barn som ikke mestrer livet. Noen er voksne barn av foreldre som sliter med rus og psykisk uhelse. Noen pårørende kontakter oss direkte, andre kommer via helsetjenesten fordi helsepersonell ser behovet. Det er ofte psykiatri og rus i kombinasjon, og det er vanskelig å ha et tydelig skille. Mange som har slitt med alvorlig psykisk sykdom tyr etter hvert til rus som selvmedisinering. ROP-pasientene med dobbeltdiagnoser får komplekse og alvorlige sykdomsforløp. Familiene som tar kontakt kjenner på en voldsom belastning og uro over å se en de elsker endre seg, ute av stand til å ta vare på seg selv. Pårørende lever da i konstant sorg og engstelse og pådrar seg egne helseproblemer. I det hele tatt forstyrres kommunikasjonen og følelseslivet i familier hvor noen utvikler psykisk sykdom og rusavhengighet, og dette er komplekse samhandlingsmønstre man kan jobbe med, ikke minst dette med grenser. Når noen mister grensene sine, så trenger de at andre rundt dem har grenser. Ellers flyter alt ut. På den annen side er det ikke så lett å holde på grensene sine når noen man er glad i faller mer eller mindre ut. Dette kan vi jobbe med en bevisstgjøring på», fortsetter Mai Ida.

«Mange har havnet i kjelleren, og må kjempe seg opp igjen. De har levd med ekstreme belastninger over mange år. Det skal ekstremt mye ressurser til for kjempe seg opp igjen, uten noe som helst form for bistand, informasjon eller støtte fra hjelpeapparatet. Vi ser også at flere søsken som kommer savner foreldrene sine. De savner å ha foreldre som ser dem og ikke bare må kjempe for den av søsknene som har rusproblemer. Flere er ikke i kontakt med egne behov. For mange kan dette bli svært problematisk, da dette også er noe de kan ta med seg senere i livet», supplerer Thorstein.

Jeg betrakter reolene med bøker og informasjonsmateriale. Her er Landsforbundet Mot Stoffmisbruk (LMS) synlig representert sammen med en rekke andre organisasjoner innen psykisk helse og rus. «Vi er opptatt av å samarbeide og lære av organisasjonene på feltet», sier Mai Ida. «Hittil er de organisasjonene vi har vi samarbeidet mest med Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse Nedre Glomma og LEVE Østfold. LMS har dessverre ikke noe aktivt lokallag i Fredrikstad nå, men blir det aktivitet igjen ønsker vi selvsagt et samarbeid med LMS også. Vi samarbeider også med instanser internt i kommunen, som for eksempel avdelingen Psykisk helse og rusmestring. Brukerombudet i Fredrikstad og spesialisthelsetjenesten er også sentrale samarbeidspartnere. Vi bruker hverandres kompetanse og utfyller hverandre på ulike områder. Alle ser gevinsten av å ha et eget senter for pårørende innen psykisk helse og rus. Det at vi har muligheten til å bruke kompetansen i helsevesenet gjør at vi har tro på at vi neste år kan lansere temakvelder om behandlingstilbud, rettigheter og muligheter for pårørende. Dette er temaer vi vet at mange pårørende etterspør. Mange opplever behandlingstilbudet som uoversiktlig og fragmentert. Vi hjelper gjerne til med å utforme klager og melde inn bekymringer til Fylkesmannen. Vi anbefaler alltid pårørende å dokumentere det som mangler eller ikke blir gjort. Pårørende står sterkere juridisk hvis de vet hva de har krav på, og hvis de loggfører manglene.»

Mai Ida blir stille før hun smiler og møter blikket til Thorstein. «Drømmen vår er å gjøre om hotellet til Pårørendes Hus, et sted alle i Fredrikstad skal kjenne til, et sted der alle pårørende kan banke på døra for å spørre om hjelp. Drømmen vår er at alle pårørende som trenger det skal få hjelp, og at de skal verdsettes som de ressursene de faktisk er.»

Jeg går ut av gamle Britannia Hotell, og ser for meg en annen tittel på det bueformede fasadeskiltet. Pårørendes Hus. Umiddelbar gangavstand til sentrum, bryggepromenaden og Glomma. Byutviklingen har vært gjennomgripende de siste ti årene. Alt er nytt og moderne. Ambisjonene har vært store, men ikke umulige å gjennomføre. Med det engasjementet og pågangsmotet Mai Ida og Thorstein har, er det ikke umulig å forestille seg at også deres drømmer en gang kan bli en realitet.

Fredrikstad kommune er i ferd med å bli en pioner på pårørendearbeid, og jeg sitter igjen med et håp om at også andre kommuner vil satse mer på pårørendeinvolvering, og at Regjeringen i årene som kommer vil støtte og bidra til videreutvikling av tiltak som fungerer.

About the Author

LMS

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *