Bruker, pårørende og tjenesten: Vi må tenke mer samarbeid

Tekst: Michael Lindholm, først publisert i 7:p (1. utgave 2017)

En tekst om NAV og samarbeid hadde på mange måter vært enklere å skrive om man skulle skrevet om relasjonen mellom NAV og bruker. Pårørende befinner seg i konteksten rundt, og er dessverre i realiteten en ressurs som altfor sjelden blir benyttet konstruktivt.

Mange pårørende gjør en betydelig jobb for sine rusavhengige. Stortingsmelding nr. 29 slår fast at innsatsen fra pårørende i helse og omsorgssektoren nesten er på størrelse med den offentlige innsatsen, målt i antall årsverk. Her ligger det et stort potensiale for økt samarbeid. I denne teksten pekes det på muligheter for samarbeid med gevinster for bruker, pårørende og tjenestene.

Selvbestemmelse og taushetsplikt
Brukeren bestemmer hvem som skal være del av samarbeidsrelasjonen og hvem som kan være støttespiller. Brukeren har rett til å velge hvem som skal være nærmeste pårørende. I mange tilfeller kan man derimot sitte igjen med inntrykket av at dette er noe man bruker for liten tid på. Vi vet at mange kunne hatt behov for å ha noen med seg inn i møtet med tjenestene. Dette gjelder ikke bare for folk med utfordringer innen rus og psykiatri. De aller fleste kan ha nytte av å ha med seg en støttespiller inn i slike møtepunkter. Den som mottar tjenesten har krav på å ha med seg noen inn i møtepunktet – bruk den muligheten!
Generell informasjon er verdifulle knagger for pårørende som er bekymret. Dersom brukeren ønsker det, skal pårørende holdes oppdatert. Pårørende på sin side sitter ofte med viktige komparentopplysninger. Det er synd om taushetsplikten blir benyttet som stengsel for å motta viktige opplysninger om bakgrunn og sykdomshistorie som gjør at brukeren mister de forutsetningene som kunne vært tilstede for det best mulige forløpet. Basert på våre daglige samtaler med pårørende, er det dessverre mye å gå på i tjenestene på dette området.

Gode samarbeidsrelasjoner
Et godt og konstruktivt samarbeid starter med god og jevnlig dialog med brukeren om involvering av pårørende. Dette bør være en sentral del, og det skal brukes tid på dette. Hvilke muligheter finnes i brukerens nettverk og familie som kan være en god ressurs og samarbeidspartner? Har brukeren noen han eller hun stoler på, eller er det noen som er åpenbare ressurser i familien eller nettverket? Kommunikasjon rundt slike spørsmålene bør skje jevnlig slik at brukeren får mulighet til å kunne endre mening underveis i forløpet. Her handler det om muligheter og ikke begrensninger; for hva kan gjøre at den som har utfordringene når sine mål? God kommunikasjon rundt dette gjør samarbeidet mellom tjenesten, bruker og pårørende både enklere og mer forutsigbart, for alle parter. Dette er utgangspunktet for god pårørendeinvolvering og samarbeid. Gevinsten bør være åpenbar.

Konkrete møtepunkter
Rusavhengige og deres pårørende har krav på gode og koordinerte tjenester, og det beste tilbudet bygger på kombinasjonen av fag, erfaring og brukerkunnskap. Hverken tjenesteyter, pasient eller pårørende skal stå alene i situasjonen. Det bør investeres tid i å benytte de mulighetene som finnes for å skape gode og bærekraftige samarbeidsrelasjoner som kan vare over tid. I dette er individuell plan et helt naturlig verktøy som brukes i alt for liten grad. Har man behov for koordinerte og sammensatte tjenester, så har man krav på en individuell plan. For bruker betyr dette et verktøy som kan holde fast på målet og binde tjenestene sammen. Dette er også av stor nytte for pårørende, som kan bidra inn med sin kunnskap og støttefunksjon. Møtepunktene og prosessen er svært viktig når man snakker om individuell plan. Bruker og pårørende har her faste møtepunkter med fagpersonene som til enhver tid er relevante i livssituasjonen til brukeren. Dette gir et godt utgangspunkt for å kunne skape et bra samarbeidsklima.

Sagt på en annen måte, det knyttes svært få samarbeidsrelasjoner gjennom ordrike vedtaksbrev. Folk føler at de betyr noe når de føler de er involvert på en god og konstruktiv måte.

Hva kan man som pårørende gjøre for å få til et bedre samarbeid?
Det er ofte svært mye lettere sagt enn gjort å skulle etablere gode samarbeidsrelasjoner for pårørende som står midt oppe i en krise. Her finnes det eksempler over hele linja, fra folk som har lykkes, til folk som føler de ikke overhodet når frem. Føre var prinsippet er et godt utgangspunkt. Pårørende er ofte tjent med å snakke godt med brukeren om hva man kan bidra med inn med tanke på samarbeid med tjenestene. Gjerne så tidlig som mulig. Dette handler om å avklare forventninger, snakke om eventuelle fullmakter og rett til informasjon. Dette gjelder også hva slags type informasjon som skal deles og når den kan deles.

Samarbeid er enklere når folk møtes. Individuell plan og ansvarsgrupper er en god måte å knytte allianser på, både for bruker, pårørende og for tjenestene. Dette blir på mange måter å systematisere det arbeidet som allerede er i gang fra før. Rollefordeling er et viktig punkt her. Mange pårørende tar mange roller, ofte fordi tjenestene ikke snakker sammen. Gjennom en individuell plan ligger avklaringene, ansvaret og rollefordelingen tydeligere inn i samarbeidet. Dette verktøyet må brukes i mye sterkere grad enn det gjøres. Dette bør både bruker, pårørende og tjenestene jobbe for å oppnå.

Ikke stå alene
Det finnes mange som har stått i lignende situasjoner før. Hva kan man dra med seg av tips og tanker basert på hva andre har opplevd som pårørende? Hva har fungert og hva har ikke fungert? Likepersonarbeid er konstruktiv bruk av erfaringer andre folk har gjort seg i lignende situasjoner. Her finnes det mange erfaringer, mange muligheter og mye kunnskap som bør deles, også gjennom erfaringer fra møter med NAV.

About the Author

LMS

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.