Forskere og helsevesen må samarbeide

Tekst: Eva Alnes Holte Foto: Ram Gaupta (Først publisert i 7:p, 2. utgave 2017)

Innvandrere med et rusproblem og deres pårørende føler stor skam og har ikke tillit til hjelpeapparatet. Altfor få søker behandling, og altfor mange avbryter behandlingen før de er blitt friske, sier Prabhjot Kour, lege og stipendiat ved Nasjonalt kompetansesenter for migrasjons- og minoritetshelse (NAKMI).

Prabhjot Kour (Foto: Ram Gaupta)

Hun oppfordrer til utstrakt samarbeid mellom forskere og helsevesen slik at kommunikasjonen med minoritetene blir bedre. − Mange studier verden over viser at en stor andel unge immigranter dropper ut av behandlingen. Hjelpeapparatet har ikke gode nok kunnskaper om migrasjonshelse, og innvandrerne føler seg fremmede i møte med norske helsemyndigheter. Dette gjelder både de syke og deres pårørende, sier hun. − Dårlig eller manglende kommunikasjon er helt fatalt, så mange kunne ha blitt helt friske dersom de hadde fullført behandlingen.

Språklige misforståelser

Årsaken til at mange dropper ut, tror Prabhjot er at de rent språklig ikke har forstått hva behandlingen går ut på og hva de skal gjøre. Dermed blir de ikke friske. − Konsekvensen kan være tap av tillit til helsepersonellet. De kommer ikke tilbake til legen i tide når de trenger hjelp, og vi får en ond sirkel med tap av tillit og fremmedgjøring, sier hun.

Indiske Prabhjot Kour kom selv til Norge for fire år siden og forstår fremmedfølelsen: − Norge og India er to helt forskjellige samfunn. Heldigvis hadde jeg slektninger her som kunne veilede meg i starten, forteller hun. Prabhjot kommer fra Punjab i India hvor hun jobbet som sykehuslege. Hun dro til Norge for å ta en master i internasjonal helse ved Universitetet i Oslo. Nå forsker hun på rus og psykisk helse blant minoritetsungdom ved NAKMI.

Lite forskning på rus

− NAKMI har gjort mye forskning på psykisk helse blant innvandrere, men lite på rusavhengighet og de pårørendes situasjon, sier Prabhjot. − Rus og psykiatri henger imidlertid ofte sammen, noen blir rusavhengige fordi de har psykiske problemer, andre får psykiske vansker som følge av rusmisbruk.

Ifølge opptelling fra Statistisk sentralbyrå 1. januar 2017 er det 724 987 innvandrere i Norge. Antall norskfødte med innvandrerforeldre er 158 764. Over halvparten av innvandrerne kommer fra Europa, mens Asia er den nest største gruppen med sine 30 prosent. De som er født i et annet land eller har to foreldre som er det, benytter seg sjeldnere av tilbudet om psykisk helsehjelp. Skam og stigma og lite kunnskap om hvor man kan søke hjelp, er årsakene til dette snarere enn manglende behov, ifølge Prabhjot.

Hun sier det samme tabuet gjelder rusavhengighet: − Terskelen for å søke hjelp er høy i mange innvandrermiljøer. Folk synes det er veldig skamfullt dersom en i familien har et rusproblem. I de små innvandrersamfunnene i Norge vet «alle» det med en gang dersom en fra samme land trenger hjelp. Det er et sviende nederlag i disse miljøene.

Mangel på kommunikasjon

Prabhjot mener det er mye norske myndigheter kan gjøre for å bidra til at det blir lettere for rusavhengige og deres pårørende å oppsøke hjelpeapparatet, men også mye innvandrerne kan gjøre selv innad i familiene: − Når det gjelder foreldrene, bør de sørge for å ha et godt forhold til barna sine. Være vennlige og la dem forstå at de kan betro seg til dere uten at dere blir sinte, sier hun.

− Slik det er nå, forteller ikke andregenerasjons innvandrere noe til foreldrene sine. Det er en kommunikasjonskløft mellom foreldre og ungdom som er veldig uheldig, og som i verste fall fører til at de unge ikke får hjelp i tide hvis de blir rusavhengige. De unge føler seg dratt mellom to kulturer; den norske og foreldrenes. Norsk ungdom drikker mer og bruker mer cannabis i forhold til andregenerasjon innvandrerungdom, men tobakkinntaket er det samme i begge gruppene.

Stort problem i India

I Punjab-regionen nord i India hvor hun kommer fra, er rus en stor samfunnsutfordring. − Tall fra myndighetene viser at 40 prosent av ungdommen bruker rusmidler, forteller hun. − Mange har avhengighet av enten opium, kannabis, heroin eller alkohol. Dette er et meget stort problem blant unge mennesker i Punjab.

De narkotiske stoffene er lett tilgjengelig i Punjab som er en velstående delstat i India. Her, ved et av de største sykehusene i India, har man registrert åtte ganger så mange pasienter som lider av rusavhengighet sammenlignet med bare få år tilbake. Prabhjot tror én av årsakene til dette henger sammen med dårlig kommunikasjon mellom foreldre og barn. Arbeidsdagene er lange, og foreldrene har ikke tid til å følge opp ungdommen sin. De sender dem til dyre privatskoler hvor barnas kontakt med foreldrene blir enda dårligere, og hvor det er lett å få tak i stoff.

Når foreldrene hører at barna er blitt misbrukere, er dette en like stor skam som blant de indiske innvandrerne i Norge. Imidlertid vet foreldre i India mer om hvor de skal søke hjelp. Guttene blir sendt til daginstitusjoner i nærheten, jentene blir sendt langt bort. Noen nekter å ta imot behandling, og du finner dem på gata mange år senere, uten utdannelse, uten jobb, uten fremtid. Da, når alt er tapt, ønsker de at noen skal tilby dem behandling, men da er det kanskje for sent.

Vi må fjerne tabuet

Prabhjot Kour blir stille en stund. Ser lenge på meg. − Pårørende over hele verden føler sorg når noen i familien begynner med stoff. Jeg vil så gjerne hjelpe, det er derfor jeg forsker på dette, sier hun innstendig. Hun føyer til at hun synes det er vondt å se mennesker blir ødelagt fordi de dropper ut av behandling.
− Det er så tragisk! Får man hjelp tidlig nok, kan alle bli friske.

Prabhjot Kour tror at frykten for å bli stigmatisert er det største hinderet for å oppsøke behandling både for den rusavhengige og for de pårørende: − Bevisstgjøring og informasjon er det viktigste motmiddelet. Dette kan løses på mange forskjellige måter, for eksempel gjennom sosiale medier eller ved å spre brosjyrer. Budskapet må være at hjelp finnes, og at man er sikret anonymitet, foreslår hun. − Det aller viktigste er å jobbe for å fjerne tabuet og få folk til å åpne seg. Det er hjelp å få, men det er først når man setter ord på problemet at man kan gjøre noe med det, sier Prabhjot Kour.

About the Author

LMS

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.