Vi ønsker oss politikere som tør å ta grep

Tekst: Kari Sundby og Katrine Storm

Pårørende ønsker å leve gode liv, på tross av en rusavhengig forelder, søsken eller barn. Vi bidrar gjerne men da sammen med et hjelpeapparat som lytter og bruker våre erfaringer og kunnskap, og som ikke bruker oss som ubetalte helse- og omsorgsarbeidere. Vi ønsker oss politikere som tør å ta grep. Vi trenger en finansieringsordning som applauderer samarbeid mellom kommunen og helseforetaket for å skape gode behandlingsforløp.

I våres har dokumentarfilmen Røverdatter gått på norske kinoer. Røverdatter beskriver seg selv som en litt annerledes far-datter-film. Om Sofia som forsøker å hjelpe faren sin inn på rehab slik at de kan ha et forhold igjen. For pårørende som har stått i en pårørenderelasjon over lengre tid, er det lite som er uvanlig med menneskene vi møter i datteren Sofia og faren Kjell Magne. Vi kjenner oss igjen i kaoset og den mørke humoren. Men for andre, gir filmen ett innblikk i noe annerledes og fremmed.

«Hei, dette er Sofia Haugan – datteren til Kjell Magne Haugan»

I filmen møter vi Sofia som bruker mye tid på å hjelpe faren. Så mye tid at hjelpeapparatet ber henne ta vare på seg selv og leve sitt eget liv.

Pårørende til rusavhengige har full timeplan. Vi er blant Norges mest erfarne saksbehandlere. Vi er sjåfører og miljøterapeuter. Vi drifter private mini-institusjoner i perioden mellom avrusning og behandling og vi tilbyr overgangsboliger etter soning. Vi er boligkonsulenter og bank, uten sikkerhet. Pårørendeundersøkelsen viser at pårørende ikke ivaretar egne hobbyer, interesser eller venner. Unge pårørende sier de går ned i stillinger på jobb, eller har redusert studieprogresjon i egne studier.

Det hjelper ikke at helseapparatet sier til den pårørende «du må ta vare på seg selv». For pårørende er det blitt fremmed å tenke på seg selv. Vi pårørende har ikke tillatt å tenke på oss selv – det har det ikke vært rom til.

Men hva skal til for at Sofia skal kunne leve sitt eget liv? Det er ikke ett enkelt svar på spørsmålet. Noen deler av svaret ligger i behandlingsløpet til den rusavhengige. Andre deler ligger i hvordan helseapparatet ser på den pårørende.

Et reelt tilbud til rusavhengige

Kommunene har lenge nedprioriterer rusfeltet og staten vegrer seg for å øremerke midler til skikkelige rehabiliteringstiltak, som blant annet gode og tilpassede boliger. Pårørende opplever å møte veggen når de jobber opp mot behandlingssystemet. Uroen for manglende behandling og tilstrekkelig rehabilitering skaper daglig angst hos den pårørende for hva som vil skje deres kjære.

Brukere av kommunale rustjenester etterlyser et bedre tilbud relatert til bolig, jobb og utdanning. Det fremkommer av Brukertilfredshetsevalueringen av kommunale tjenester for personer med rusmiddelproblemer, som kom i april i år. Halvparten av brukere som har vært innlagt på institusjon for behandling, sier de opplever manglende oppfølging fra kommunen etter utskrivning. 3 av 4 etterlyser god nok hjelp for å mestre boforholdet sitt. Enda færre opplever å ha fått tilstrekkelig hjelp til å komme i arbeid, å starte med utdanning eller med å etablere et sosialt nettverk. På siden står den pårørende og gjør sitt beste for å fylle det manglende tilbudet.

Offentlige beslutningstakere har anerkjent at pårørende sin innsats er avgjørende for samfunnsøkonomien og må støttes. Stortingsmeldingen Morgendagens omsorg referer blant annet til at «Skal vi ivareta de frivillige omsorgsressursene må de offentlige aktørene framover framstå som støttespillere og som gartnere som dyrker og vedlikeholder disse ressursene.» (Rønning m.fl. 2009).

Regjeringen Solberg har sendt ut flere pakkeforløp innen rus og psykisk helse på høring. I Dagsavisen 12. april i år sa en samlet opposisjonen at rusavhengige skal få god hjelp fra første dag og bli sikret oppfølging i hjemkommunen etter behandling. Ettervernet må bli integrert i rusbehandlingen fra første dag, hvor hele prosessen ses som ett sammenhengende løp – fra forberedelser til innlegging, og til ettervern etter behandling.

Vi ønsker oss politikere som tør å ta grep

Noen tiltak peker i riktig retning. Det er positivt at det skal utvikles et kvalitetsregister for rusbehandling. Det er også bra at kommuner kan bøtelegges, dersom de ikke tar imot pasienter som er utskrivningsklare fra behandling.

Derimot kan bøteleggingen føre til at kommunene faller for fristelsen å redusere kvaliteten på rehabiliteringstiltakene og ettervernet, for å unngå bot. Bøteleggingen kan også føre til at behandlingsinstitusjonene er tjent med å skrive ut pasienter tidlig, for å redusere ventetiden. Dermed skyver de kostnadene over på kommunen. Da er vi like langt på tross av pakkeforløp og gode intensjoner.

Vi ønsker oss politikere som tør å ta grep. Vi trenger en finansieringsordning som applauderer samarbeid mellom kommunen og helseforetaket for å skape gode behandlingsforløp. Vi trenger midler øremerket til opprustning i kommunene. Og vi trenger midler som følger pasientens behandlingsforløp.

Det er gjennom gode behandlingsforløp – med integrert ettervern – at pårørende kan finne rom til å tenke på seg selv. Da kan vi leve gode liv, på tross av en rusavhengig forelder, søsken eller barn.

About the Author

LMS

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *